Å kvantifisere kroppen sin

 

Jeg liker at ting kan måles. Og hva er vel mer naturlig enn å måle det som er en fysisk nærmest, nemlig kroppen ens. Høyde, vekt, IQ, blodsukker, fettprosent, alt dette måler jeg med stor underholdningsverdi for meg selv.

Jeg husker den gangen mattelæreren vår skulle lære oss om det gylne snitt. Til og med i kroppene våre kunne vi finne igjen det gylne snitt. Vi fikk i oppgave å måle lengden fra hoftene våre og ned og dividere denne på den totale høyden vår, da skulle vi ideelt sett få dette foretrukne snittet. Optimistisk satte jeg i gang måling, men sjokk og gru, tallet ble for lite. Jeg og en til stakkar i klassen ble som de eneste målt til å være under det gylne snitt. En hendelse som ergret meg.    

Da pappaen min fikk diabetes kjøpte han et kjekt apparat som kunne måle blodsukkeret hans. Til min store fornøyelse fikk jeg låne dette apparatet. Å stikke meg selv med nål i fingeren var ikke noe artig, men så kunne jeg jo deretter glede meg til å få kvantifisert blodsukkernivået mitt. Heller ikke når det gjaldt blodsukker var jeg innenfor de foretrukne grensene, jeg lå litt i overkant. Selv om jeg ikke har diabetes ergret dette meg.

Da jeg som yngre skulle bestille klær i Hennes & Mauritz kataloger skapte klesstørrelsessystemet frustrasjoner. Bak i katalogen var det oversikter over hvor stor man skulle være rundt hoftene, midjen og bysten for å passe den og den størrelsen. Ivrig satte jeg i gang og målte, men sjokk og gru, hoftene mine sto til størrelse 36, midjen til 42 og bysten til 38. Hva var galt med meg? Ved senere målinger har ikke resultatet vært fullt så motsigende, kanskje tidligere målte motsetninger kom av en ujevn pubertal vekst?

Vet du hva Marilyn Monroe og Kate Moss har til felles? De har begge et midje/hofte forhold på 0,7. Dette tallet er det ideelle midje/hofte målet for kvinner dvs. målet som virker mest attraktivt på menn. Opptatt som jeg er av slike mål måtte jeg selvsagt finne ut hva mitt var. Skuffet kunne jeg fastslå at midje/hofte ratioen min var nærmere 0,9 enn 0,7.

Hva kan jeg trekke ut av dette? Kroppen min følger ikke normalfordelingen/det gylne snittet eller lignende på alle punkter. Men jeg depper ikke lenge av den grunn. Selve gleden av å foreta slike målinger er der faktisk på tross av resultatene. Merkelige greier. Grunnen er nok at når jeg ser meg i speilet kan jeg ikke se at det er noe ”galt” med kroppen min, og jeg stoler mer på dette synet enn all verdens målinger, som da ender opp med å være en morsom kuriositet.

Sushi, organdonasjon og forsikringer

      

       

 

Hele juleferien har jeg gått og drømt om sushi. Der jeg kommer fra er det nemlig umulig å oppdrive den asiatiske delikatessen. Nå er jeg derimot tilbake i ”det sentrale” østlandet og sushien er innen rimelig rekkevidde. Det første jeg gjorde i dag morges var å dra og kjøpe yndlingsretten min. Da jeg sto i kassa og hadde betalt, spurte kassadama om jeg ville ha kvittering. Jeg svarte ”nei takk”, hvorpå kassadama repliserte: ”Enn om du blir dårlig?”

Gleden av sushien ble umiddelbart erstattet av en dårlig følelse. Inntil nå har ingen sagt til meg at jeg må ta vare på kvitteringen i tilfelle jeg blir dårlig. Jeg gjentok at jeg ikke ville ha kvittering, jeg skulle nemlig ikke bli dårlig. Hvis jeg hadde tatt i mot kvitteringen føler jeg at jeg ville ha planlagt at noe vondt skulle skje, og det nekter jeg å gjøre.

Jeg har samme forhold til organdonasjon. Organdonasjon er en kjempeflott ting, man gir andre mennesker en mulighet til et liv de ellers ikke hadde fått beholde. Folk jeg kjenner går rundt med organdonorkort i lommeboka si. Personlig får jeg meg ikke til å gjøre sånt. Jeg er jo et ungt menneske, skal jeg gå rundt med et kort som sier hva som skal skje med min kropp etter min død? Jeg tror jeg ville fått en uggen følelse av det.

Når det gjelder forsikringer er jeg litt av en slubbert. Den eneste formen for forsikring jeg har er reiseforsikring. For det skal jo ikke skje at huset brenner ned, noen stjeler PCen min eller at jeg plutselig blir alvorlig syk. Hmmm. Jeg har nok litt å ta tak i. Kanskje jeg skal kontakte Vesta, og i tillegg starte pensjonssparing med det samme.    

Religionen for menn med sterke seksuelle lyster

Hvis du er mann, og har sterke seksuelle lyster, og lurer på hvilken religion som passer best for deg har jeg svaret: Islam. Jeg har nettopp sittet og lest igjennom et essay om kvinner i islam og er nå lettere sjokkert over hvilke overvirile menn man tydeligvis finner blant muslimene.

Ta hijab/burka for eksempel; kvinner skal dekke seg til for å ikke vekke begjær hos mannen. For i følge hadith er kvinnens seksuelle utstråling sterkest, mens mannens viljestyrke er svakest. Stakkars mannen, snakk om å ha lav viljestyrke. Hva er det egentlig som skjer hvis mannen mot all formodning skulle se noen nakne kvinneskuldrer, går han bananas og bare må hive seg over kvinnen? Da tror jeg nesten at noe burde gjøres med mannen og ikke bare kvinnen.

Noe jeg også reagerer på er muslimske menns rett til å gifte seg med flere kvinner, mens kvinner ikke kan gifte seg med flere menn. Greit nok, jeg kan se et poeng i samfunn med store kvinneoverskudd. Men et av argumentene for polygamien er at mannen skal få levd ut sine sterke seksuelle drifter for eksempel når en av konene er gravid eller har menstruasjon. Ærlig talt, for noen kåtinger, klarer seg ikke uten et nyp selv når kona sliter seg gjennom et svangerskap. Hadde det vært jeg som var gravid hadde jeg jammen blitt forbanna. Her sliter man seg gjennom et ni måneders langt svangerskap med kvalme, spying og gørr etterfulgt av en smertefull fødsel, mens mannen ens ligger hjemme og gasser seg med andre kvinner.

Det skal sies at dette ikke er ment som en svertekampanje mot islam, men mer et spørsmål om det virkelig er nødvendig med disse skjeve reglene/skikkene.

Skilsmissegrunn innen islam

Islam er en religion som ikke akkurat er kjent for å sette kvinnene i høysetet. Dette gjelder mange områder, som deltakelse i samfunnet, økonomiske rettigheter og innen ekteskapet. Ved en eventuell skilsmisse vil en mann som vil skille seg kunne oppnå dette lett, mens en kvinne gjerne må gå harde runder i domstolene. Skilsmissegrunnene innen islam er strenge, det skal ikke være bare bare for en kvinne å skille seg. Men på et punkt synes jeg faktisk at det er mot mennene og ikke mot kvinnene at islamske skilsmissegrunner slår feil ut.

Skilsmissegrunnen jeg tenker på er impotens. Hvis en mann blir impotent har en kvinne lov til å skille seg. Hvis mannen derimot ”bare” er en fysisk og psykisk voldelig j…. er ikke skilsmissetillatelse selvfølgelig. Derimot skal et medisinsk/mentalt problem som impotens slås hardt ned på. Jeg kan forstå det hvis dette er før ekteskapet har brakt barn til verden, men det virker som at denne skilsmissegrunnen skal gjelde uavhengig av utførte barnefødsler eller ikke. Hvilket signal er det dette sender ut? Spør du meg virker det som om ”paragrafen” forteller: ”Er du impotent er du udugelig.” Muslimske kvinner skal måtte finne seg i mye rart innenfor ekteskapets rammer, men straks ektemannen ikke får den opp, er det fritt fram til å kaste ringen. Merkelig konsept.

Hvis en kvinne, religiøs eller ikke, hadde gått fra en mann fordi han ble impotent, ville jeg tenkt at det måtte enten være noe seriøst galt med dama eller at det egentlig var noe annet i forholdet som gnagde enn impotensen.

David Beckhams liv

Da jeg var på bokhandelen sist gang oppdaget jeg diverse bøker som var på salg. En av disse bøkene var boka om David Beckhams liv. Ikke så veldig rart, tenker jeg, hvor spennende kan denne mannens liv egentlig være? Jeg ser for meg at dette er en typisk morgen i herr Beckhams liv:

Kl. 06.30: Står opp. Ser meg i speilet. Kjekk som vanlig, men håret trenger litt fiksings. Rufser litt i håret mitt. Slår lens, beundrer utstyret mitt. Ser meg i speilet igjen. Retter på håret.

Kl. 06.52: Spiser frokost. Min kjære Victoria er også oppe. Hun spør meg hva jeg synes om størrelsen på implantatene hennes. Jeg grynter til svar. Spiser en real porsjon havregrøt, min kjære spiser et salatblad.

Kl. 07.15: Må vekke de hersens ungene. Forstår ikke at ikke barnevakten kan ta seg av slikt. Den ene av krapylene klarer å klusse med håret mitt. Styrter på badet og gir manken en real omgang med brylkrem.

Kl. 07.38: Kjører til fotballtrening. Beundrer den lekre Porchen min underveis.

Kl. 07.57: Er i garderoben. Tar på meg shorts og trøye. Fuck, trøyepåkledninga ødela sveisen. Ordner på den.

Kl. 08.43: Har endelig pause. Fram med lommespeilet. Kjekk som vanlig, men sveisen må rettes litt på.

Kl. 09.03: Blir utsatt for en stygg takling. Havner i en sølepytt. Har søle i håret. Begynner å grine. Treneren synes synd på meg, og gir meg lov til å gå i dusjen.

Kl. 09.07: Herlig med en varm dusj etter en hard treningsøkt. Lar fingrene gli gjennom hårmanken utallige ganger. Beundrer utstyret mitt.

Kl. 10.01: Stikker innom frisøren for pleie av manken og stylingtips. Endelig kan jeg koble av etter en slitsom dag på jobb.

 

Lars Monsen vs. Børge Ousland

Som tidligere nevnt er jeg Lars Monsen fan. Men den siste tida må jeg si at Lars Monsen har tapt seg. Fra å traske Canada på tvers med isbjørner og sinna grizzlybjørner i hælene, går han nå og trasker på Nordkalotten og må fake ulveopplevelser for å klare å holde publikum i ånde. Sove inne i hytter skal han også gjøre, nå skal det nemlig være kos å gå på tur. For å fylle ukens halvtime på TV springer han rundt og sparker ned snø fra trærne og viser oss hvordan han foretrekker risgrøten sin. Med dette ”knallharde” opplegget skulle til og med jeg klart å henge med på en Monsen tur.

Grunnen til denne plutselige Monsen skepsisen kommer kanskje av Børge Ousland foredraget jeg var på for en tid tilbake. Sammenlignet med Ousland blir Monsen en liten, stakkars speidergutt. Man skjønner fort at Ousland med sine strabasiøse polferder stiller i en ganske annen liga enn Monsen. Ousland basker seg over skruis, pådrar seg seriøse forfrysninger og faller ned i isvann i totalt mørke. Han får ikke hjelp av hundespann og kjæreste som kommer med mat, her er det ren og skjær Ousland kraft det går i.

Men for all del, Monsen er enda min helt. Større underholder skal man lete lenge etter i kongeriket, og da er det kanskje greit at han faker litt og slacker`n med årene.

Samtale med nymfoman

Ute på ”byen” her om dagen fikk jeg gleden av å snakke med en nymfoman mann. Slik foreløp samtalen:

Nymfo: Det er bare en ting som gir meg kick, det er sex.

Jeg: Jaha (hever et øyenbryn).

Nymfo: Ja, jeg bare må ha sex hver dag.

Jeg: Jaha (hever øyenbrynet ytterligere). Men det er vel ikke alltid du har tilgang til sex?

Nymfo: Nei, da runker jeg. Haha.

Jeg: …. (hever begge øyenbrynene)

Nymfo: Det er så vanskelig å ha kjærester som ikke vil når jeg vil. Men det er jo ikke slik at jeg voldtar dem.

Jeg: Flott!

Nymfo: Men det er nok litt slitsomt for de med alt sexmaset.

Jeg: Kanskje du burde oppsøke en terapeut.

Nymfo: Oppsøke en terapeut for å slutte å knulle. Nei, det kan jeg gjøre når jeg er 40.

Nymfo: Du tør vel ikke å bli med meg hjem.

Jeg: Nei (rister på hodet).

Nakne damer 2

I og med at posten ”Nakne damer” ble en slik suksess, følger jeg opp med posten nakne damer 2. Hvis interessen for nakne damer vedvarer skal dere ikke se bort i fra at det kommer enda flere oppfølgere. Jeg har valgt å tilfredsstille nakne-damer søkende med et egenlaget bilde produsert i Paint. Som den anstendige bloggeren jeg er, har jeg valgt å sladde damene. Og her skulle det være noe for enhver smak, både blondine, brunette og rødtopp. God fornøyelse! PS.: Beklager dårlig bildekvalitet, å fotografere en PC-skjerm var ikke enkelt.

Oslobiskopen og ”Beach boys”

          

Denne jula har for meg vært preget av brudd på tradisjoner. Rutiner som har vært fulgt alle mine 23 leveår ble nå satt til side. Kanskje på tide vil noen si. Og det er til og med som om klimaet følger opp for å spolere den gamle julestemninga. Barmark og fem plussgrader i Nord-Norge i jula er sjelden kost.

Jeg tenker at jeg neste jul burde gjøre noe for trengende i jula. Servere suppe til uteliggere, hjelpe til under julemiddag for enslige eller finne på noe nytt og genialt.

En tradisjon som familien min dog har holdt i hevd denne jula er spilling av kunnskapsspillet ”Geni”. Jeg digger kunnskapsspill, selv om jeg ikke er blant de beste. Man kan lære mye nytt, men det kan nok fort oppstå vranglære, slik som her om dagen. Min mor stilte broren min historiespørsmålet: ”Hva var navnet på opprørsflokken ledet av Oslobiskopen som ble dannet i 1196 for å styrte kong Sverres regime?” Dette visste ikke broren min, hvorpå min mor kunne avsløre at svaret var ”Beach boys”. Muligens litt feilopplesning av svar der. Hvis noen skulle lure kan jeg opplyse om at riktig svar er ”Baglerne”.

Forsvarets luftvernrakett

Første gangen jeg hørte Postgirobyggets ”Forsvarets luftvernrakett” ble jeg henrykt. Ikke fordi sangen i seg selv er så bra, men fordi teksten minner meg om en opplevelse jeg hadde da jeg var yngre.

Det var en lys sommernatt, og jeg var hjemme hos foreldrene mine og sov. Plutselig våknet jeg av at hele huset ristet og et sterkt lysglimt kom inn i rommet mitt. Hva var dette, tenkte jeg? Hadde en UFO landet i hagen, eller kanskje var det en asteroide som hadde krasjet inn i planeten vår. Jeg var rimelig nervøs, men karet meg bort til vinduet og tittet ut. Alt så ut til å være ved det normale, fortsatt var det lyst og stille ute. Jeg gikk og la meg igjen, og lyttet etter om ikke de andre i huset også sto opp for å se hva dette var. Men det var ingenting å høre.

Neste morgen spurte jeg foreldrene mine om ikke de også hadde våknet av ristingen i huset og lysglimtet. De hadde ikke merket noe som helst, og mente at jeg måtte ha drømt. Jeg ble rimelig provosert, for dette var absolutt ingen drøm, jeg hadde kjent det tydelig på kroppen.

Jeg var deretter ute sammen med ei kusine av meg i flere timer, og kom hjem utpå ettermiddagen. Da satte faren min foran fjernsynet og ba meg komme og se på tekst-TV. Der sto det at et fly fra Forsvaret hadde flydd fra Andøya til en plass i Finnmark, det var en rute som ville gjøre at flyet fløy så å si rett over hustaket vårt. Dette flyet hadde klart å miste en type rakettvåpen på veien, dette hadde vært festet til undersiden av flyet, og de visste ikke hvor de hadde mistet det. Nå ba de om tips fra publikum, og hadde oppgitt et telefonnummer på tekst-TV.

Da faren min hadde lest dette hadde han sporenstreks hevet seg på telefonen og ringt til Forsvaret for å opplyse om at raketten ikke kunne ligge langt fra eiendommen hans. Nå trodde ikke lenger pappaen min at min nattlige opplevelse hadde vært en drøm, det var rakettens møte med bakken som hadde vekket meg. Jeg ble glad for å ha fått aksept for opplevelsen min, og stolt av å kunne hjelpe Forsvaret. Resten av dagen gikk jeg og lurte på når Forsvaret ville troppe opp.

Men da neste dag opprant ville min far nok en gang at jeg skulle komme og se på tekst-TV. Nå hadde de funnet den savnede raketten, og den lå flere hundre kilometer fra hjemmet vårt, og det ble opplyst om at den måtte ha blitt mistet på dagen, cirka åtte timer etter at jeg våknet og ristingen og lysglimtet.

Resultatet ble en pappa omtrent som pappaen i ”Forsvarets luftvernrakett” og en uoppklart nattlig oppvåkning.